Jeg er takknemlig for at Tunsberg bispedømme for sjette gang er drivkraft og medarrangør for en faglig bred og livssynsnøytral støttemarkering for etterlatte etter selvmord i Sandefjord kirke 15. september. Tett på, den 10. september, er det verdensdagen for selvmordsforebygging. Markeringene gir oss en viktig – og kanskje en avgjørende – anledning til å sette psykisk helse og selvmord på dagsorden. Det trengs.
I 2023 tok 693 mennesker sitt eget liv i Norge, 69 av disse i vårt bispedømme, Tunsberg (Buskerud og Vestfold). På landsbasis er dette 70 flere enn året før. Sju av ti av disse var menn, de fleste mellom 40 og 60 år. Årsakene til selvmord er sammensatte, men undersøkelser viser at menn i mindre grad enn kvinner søker helsehjelp for psykiske utfordringer og livskriser. Om lag halvparten av alle som tar livet sitt i Norge har ikke vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten. Det kan bety at mange strever alene med vonde tanker og eksistensiell smerte.
En gjennomgang av psykisk helsehjelp i kommunene gjort av Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) viser at tilbudene i svært liten grad er utformet med fokus på å få menn til å søke hjelp. Av de 265 kommunene som svarte, var det kun 17 som hadde et kommunalt tilbud innen psykisk helse rettet mot menn. Kun fire av disse tilbudene var tilgjengelige på kommunens hjemmesider.
Selvmordsforebyggende arbeid er alles ansvar. Også kirkens. I tidligere tider har kirken vært med å opprettholde stigma og tabu rundt psykisk helse og selvmord. Her har vi endret oss. Alle skal bli møtt med respekt og likeverd i kirken, både de som står i en krise og de pårørende. Jeg er glad for at Den norske kirke fremover skal jobbe strategisk med å styrke vårt selvmordsforebyggende arbeid og aktivt være med å endre holdninger og stigma knyttet til selvmord.
Kirken har allerede et godt fungerende lavterskeltilbud: Våre prester og diakoner har lang erfaring i å ta del i menneskers livsfortellinger og har språk for eksistensiell lidelse. Kirkelig ansatte er tilgjengelige i lokale kirker, på studiesteder, sykehus, fengsler og sykehjem. De har taushetsplikt, kort ventetid og krever ingen henvisning. Mange steder finnes det også gruppetilbud til mennesker som lever med sorg og tap. Samtidig skal vi sammen med kommuner og andre samfunnsaktører lære av LDOs undersøkelse, som viser at viktige forutsetninger for at menn skal oppsøke hjelp er at tilbudet er synlig, tilgjengelig og at det gir mulighet for å være anonym – tilbud som ikke stigmatiserer, og som imøtegår dysfunksjonelle maskuline mestringsstrategier som fører menn ut i ensomhet.
Alle har behov for å legge fra seg mørket de bærer på. Da kan lyset slippe inn. Trenger du en prat? Kontakt din lokale kirke eller vårt digitale samtaletilbud. Du kan møte oss på et kontor, rundt en bålpanne, på en kafé. Er det vanskelig å møtes, kan du ringe, chatte eller få en videosamtale. Det kan være uformelt, vi trenger ikke å stille med prestesnipp, du kan være anonym hvis du vil det. Vårt viktigste mål er å være medvandrere. Det stilles ingen krav til hva du tror på, mener og føler – her er det rom for deg og ditt liv.
Til slutt, en oppfordring til oss alle. Verdensdagen for psykisk helse, som markeres 10. oktober, har i år et viktig tema: Vi trenger å snakke mer sammen. Det oppfordres til å sette av åtte minutter hver dag til å ringe noen du bryr deg om. Det er enklere enn du tror, og betyr mer enn du aner. Den viktigste tjenesten vi kan gjøre hverandre er å være til stede, lytte og vise at vi bryr oss.
