fredag, 10 januar 2020 08:06

Kjøttet som forsvant

Skrevet av Axel Munthe-Kaas Hærland
UAVHENGIG: Bonde Kjell Myhrer har hatt boergeit på Glittre gård i Hakadal siden 2002, og selger nå alle produktene sine via REKO-ringen i Lillestrøm, i tillegg til eget gårdsutsalg. UAVHENGIG: Bonde Kjell Myhrer har hatt boergeit på Glittre gård i Hakadal siden 2002, og selger nå alle produktene sine via REKO-ringen i Lillestrøm, i tillegg til eget gårdsutsalg. FOTO: Tore Meek

Sau, geit, kje og høne. Når og hvorfor forsvant disse råvarene fra norske butikkhyller? Og kan REKO-ringene bety et comeback?

Man skal ikke mange tiårene tilbake før kostholdet vårt så veldig annerledes ut.

– Jeg er født i 1966, en tid da hønsefrikassé regelmessig sto på middagsbordet. Vi brukte også får i fårikålen, framfor lammekjøtt. Det har skjedd en grunnleggende endring i spisevanene våre siden den gang, sier Annechen Bahr Bugge, sosiolog og forsker ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO.

Hun har skrevet boka «Fattigmenn, tilslørte bondepiker og rike riddere», en utforskning av norsk matkultur 1500-tallet og fram til vår egen tid.

54 kilo kjøtt i året

Endringene handler også om den totale mengden kjøtt vi spiser.

– Historisk har nordmenn hatt et lavt kjøttforbruk. Det fikk ikke ordentlig fart på seg før den store velstandsøkningen på 70- og 80-tallet. Fra 90-tallet og utover er for eksempel forbruket av kylling mer enn firedoblet, samtidig som prisen er halvert. Dermed er det kanskje ikke så rart at den en gang så folkekjære høna har gått med i dragsuget.

I 1958 spiste gjennomsnittsnordmannen rundt 36 kilo kjøtt og 76 kilo poteter. 60 år senere var fordelingen snudd på hodet, med 22 kilo poteter og 54 kilo kjøtt.

– Festmat har blitt hverdagsmat, sier Bugge. – Vi spiste ikke bare mindre kjøtt før i tiden, men når vi gjorde det, brukte vi også flere deler av dyret. Og kjøtt fra høne, sau eller kje – som ofte trenger litt mer tilberedningstid – kan være mindre fristende for gjennomsnittsforbrukeren.

– En feilslått politikk

At kjøtt fra høne, kje, geit og sau sjelden selges i norske butikker, skyldes ikke manglende tilgang på dyr. Ifølge NRK-dokumentaren «Matsjokket» fra 2019 havner opptil 600.000 kilo av høstens sauekjøtt i søpla. Et par år tidligere, i NRK-programmet «FBI redder høna», kom det fram at hele tre millioner verpehøns årlig ender sine liv som bindemiddel i betongproduksjon – og ikke i supper og frikasseer.

Hvordan kom vi egentlig hit? Statsviter og landbruksforsker Svenn Arne-Lie vil ikke legge skylda på forbrukerne.

– Krisen vi står i, er først og fremst resultatet av en feilslått landbrukspolitikk, sier han.

I boka «Mellom bakkar og kjøttberg» (2019) tar Svenn Arne-Lie og forfatterkollega Espen Løkeland-Stai et ramsalt oppgjør med norsk matpolitikk. Den viktigste årsaken til overproduksjonen, hevder Lie, handler om hva vi mater dyrene våre med.

– Overgangen til importert, soyabasert kraftfôr på 80- og 90-tallet gjorde at flokkstørrelsen ikke lenger var begrenset av gårdenes kapasitet til å produsere dyrefôr. Dette skiftet – kombinert med rause støtteordninger basert på produksjonsvolum, samt til bygging av store fjøs – ledet bransjen inn på ville veier. Skal vi endre kursen, må vi heller slå ring rundt et norsk jordbruk som faktisk innebærer bruken av norsk jord. Vi må altså i langt større grad fore dyrene med gress enn brasiliansk soya.

Dagligvarekjedene rapporterer ofte om at forbrukerne ikke er interessert i hønse- eller sauekjøtt, noe Lie reagerer på.

– Har forbrukerne noensinne fått muligheten til å velge det selv i butikken? Det blir feil, etter min mening, å kreve at forbrukeren skal fikse problemene som bransjen selv har skapt, sier Lie.

De «glemte» kjøttypene smaker helt fantastisk, sier han, og oppfordrer bransjen til å ta større ansvar for produktutvikling og informasjonsarbeid.

En merkelig situasjon

Leder av Norsk Bondelag, Lars Petter Bartnes, forteller at det skjedde et vesentlig skifte i norsk landbrukspolitikk under jordbruksoppgjøret for fem år siden.

– Gjennom jordbruksoppgjøret i 2014 liberaliserte regjeringen landbrukspolitikken, og omdirigerte midler fra de små og mellomste til de store gårdene. I tillegg har dagens jordbruk i større grad nytte av kraftfôr enn tidligere, noe som har bidratt til at produktiviteten har steget, og slik skapt et økonomisk grunnlag for dagens matproduksjon.

At kjøtt fra kje, geit, sau eller høne i liten grad er del av denne produksjonen, har ifølge Bartnes mye med etterspørsel å gjøre.

– Bondelaget er opptatt av at all maten som produseres, fortæres av mennesker, men det er en kompleks situasjon. Hvis vi tar geiteholdet som et eksempel, der hovedproduktet er melk, er etterspørselen etter geit og kjekjøtt mye lavere enn kjøttvolumet som kan fremstilles innenfor denne produksjonen.

Det samme kan sies om både verpehøns og sau, sier han.

– For ikke lenge siden forsøkte kjedene og industrien å lansere produkter basert på hønsekjøtt, men det rapporteres om at forbrukere heller velger kylling.

– Vi er vanedyr

Kine Søyland er kommunikasjonssjef i Norgesgruppen, som står bak butikkjedene Kiwi, Meny, Spar og Joker. Hun understreker at konkurransen om hylleplass er stor.

– Vi ønsker naturligvis å tilby et mangfold av produkter, men det er i stor grad kundenes etterspørsel som bestemmer hva som havner i butikken. Verken vi eller miljøet tjener på at usolgte varer havner i søpla, sier hun.

Søyland forteller at det har blitt gjort forsøk på å selge et «gammeldagse» kjøttet, men at det ikke alltid er like lett å vekke interessen.

– I kjølvannet av NRK-dokumentaren om høns lagde vi en grillpølse med hønsekjøtt, men den solgte dessverre veldig lite. Når alt kommer til alt er vi vanedyr. Sauekjøtt er derimot et mer allsidig produkt enn verpehøne, og har solgt godt i det siste. Vi jobber derfor med flere produkter vi håper å kunne lansere i 2020, men da er det også viktig at kundene faktisk legger dem i handlekurven.

Om du er ute etter en type kjøtt som ikke ligger fremme, oppfordrer Søyland til å spørre i butikken.

– I mange tilfeller kan det faktisk tas inn, sier hun.

En ny modell

Når kjedebutikkene ikke kan hjelpe deg, kan REKO-ringer være løsningen. Glittre Gård i Hakadal er blant de hundrevis av små, uavhengige produsentene som nå selger direkte til forbrukeren gjennom en lokal REKO-ring. Bonde Kjell Myhrer på Glittre tar imot oss en frossen vinterkveld og byr på kaffe, kjepølse og en omvisning i fjøset.

– Alt vi produserer av mat, selges nå enten via REKO-ringen eller direkte fra vårt eget gårdsutsalg, forteller han. – Og etterspørselen blir stadig større.

En av gårdens økonomiske bærebjelker er boergeita, som er kjent for sitt velsmakende kjøtt. Fraværet av kje i norske butikkhyller kan skyldes at få nordmenn har fått muligheten til å prøve det i utgangspunktet, mener Myhrer.

– Kokker beskriver ofte kjesmaken som en mellomting mellom kalv og lam. Kjøttet er allsidig nok til å fungere godt både med snille norske smaker og mer heftige krydderkombinasjoner.

Uten mellomledd

Hovedsakelig selger Glittre gård kjøttet sitt gjennom REKO-ringen i Lillestrøm, en av landets største, med over 15.000 medlemmer. REKO-ringene har hatt sterk vekst i det siste. Konseptet er enkelt: Produsenten annonserer varene sine på den lokale Facebook-gruppen. Kundene kan deretter bestille i kommentarfeltet. På avtalt dato aktørene i den aktuelle REKO-ringen med sine varebiler til en felles møteplass, der de treffer kundene. Oppgjøret tas via Vipps eller andre digitale betalingsmetoder.

For produsentene er REKO-salg er mer effektivt og forutsigbart enn salg på markeder. Men viktigst av alt, sier Myhrer, er nærkontakten med kundene.

– Det er god stemning på REKO-treffene. Kundene sender oss ofte bilder av måltider de lager, og gir spennende tips om hva vi kan gjøre med råvarene våre. Jeg ser for meg at denne mer personlige interaksjonen vil bidra til et skifte i hvordan vi tenker rundt mat og matproduksjon i Norge.

tidligere forbruk
KJØTTFORBRUK: I 1958 spiste gjennomsnittsnordmannen rundt 36 kilo kjøtt og 76 kilo poteter. 60 år senere var fordelingen snudd på hodet, med 22 kilo poteter og 54 kilo kjøtt. Bildet er fra 1952, da familien Hagen - Olaf og Mary med barna Marit, Øyvind og Synøve, lot seg fotografere av ukebladet Aktuell, sammen med en gjennomsnittsfamilies forbruk av mat i løpet av ett år. FOTO: Sverre A. Børretzen