Detaljer fra sverdets ornamenter. Håndlagd reproduksjon av Torkild Waagaard (Foto: Frank Tverran)
Den 30.mars 1943 fikk Universitetets Oldsaksamling melding om at bonde Lars Gjermundbo, Haugsbygd i Norderhov hadde gjort et rikt gravfunn på sin eiendom under utjevning av en gravhaug. Men det var sønnen Gunnar, også han bonde, som hadde funnet selve skatten. Det han fant, ble kjørt vekk i trillebår for at den tyske okkupasjonsmakten ikke skulle få kloa i det. Faren lå på skauen i dekning for tyskerne.
Gjermundbo-gårdene ligger oppe i åsen øverst i Haugsbygd med vidt utsyn over Ringerike. I Vesleenga, et jordstykke som ligger 200 meter nordnordvest for gårdens hus på nordsiden av gårdsveien opp mot Ringkollen, en vakker og regelmessig rund gravhaug. Den viste seg å være ca 35 meter i diameter, ca 5 meter høy, og praktisk talt urørt. Like syd for denne haugen var det en lang forhøyning. Denne var ca 25 meter lang og 8 meter bred på det bredeste. Haugens høyde på midten var ca 1,8 meter. Det var i denne haugen det ble gjort to funn.
Markeringene viser to hauger, hvorav den til høyre er omtalt her. Den andre er ikke åpnet. (Flyfoto:Torkild Waagaard)
I den midterste delen av haugen ble det funnet et tett lag av kampestein av varierende størrelse, dog ingen så tunge at en mann ikke kunne løfte dem. Omtrent en meter under steinlaget fant man en rekke gjenstander fra vikingtiden.
Det første man fant var en ringbrynje. Under ringbrynjen lå det en jernkjele med bunnen i været. Inne i denne kjelen fant man de andre oldsakene tett sammenpakket, bare med en sverdklinge og en spydspiss stikkende ut på siden. Funnet fikk senere betegnelsen ”Grav 1” da det skulle vise seg at området rommet flere hemmeligheter.
Etter at ettergravningene var avsluttet, ble det gjort et nytt gravfunn ca 8 meter lenger sydvest. Dette ble av arkeologene betegnet som ”Grav 2”.
Vi skal ikke her gå i detalj med beskrivelse av alt som ble funnet. De som ønsker det, kan gå på Oldsaksamlingens tilvekstkatalog.
Her ligger det detaljerte opplysninger om 76 gjenstander.
Sverdornamenter med sølvinnlegg, spillebrikker og utstyret forøvrig, sier oss at det på Gjermundbo var gravlagt en høvding. Graven er tidfestet til 900-tallet, og det er mulig å drive litt fri gjetning på hvem denne høvdingen kunne ha vært. På denne tiden var det mange høvdinger og småkonger og i følge Snorre var Ringerike, Hadeland og Toten på denne tiden småkongedømmer. Man tror det kan være en av Snefridsønnene: Sigurd Rise, Halvdan Hålegg, Gudrød Sjome eller Ragnvald Rettilbeine.
Hjelmen i Gjermundbofunnet er den første hjelm som foreligger i et sikkert opplyst norsk gravfunn fra vikingtiden. Tidligere var det bare funnet rester av tre hjelmer i Norge. Disse var alle tre fra merovingertiden ( 550 – 800 ). Hjelmer må derfor ha vært svært sjeldne i merovingertiden. Det samme må kunne sies om vikingtiden, da Gjermundbohjelmen hittil er den eneste norske hjelm som kjennes. Det har vært spekulert på om Gjermundbohjelmen var en svært gammel hjelm fra merovingertiden som var "gått ut på dato". Men hjelmene fra merovingertiden var mye rikere utsmykket enn den som ble funnet på Gjermundbo.
|
Vikinghjelmer hadde ikke horn I romantikkens bildekunst ble vikinger ofte fremstilt med vinger på hjelmen. I 1876 ble for første gang den fullstendige versjonen av Richard Wagners opera "Der Ring des Nibelungen" satt opp i Bayreuth i Tyskland. Kostymesjefen, professor Carl Emil Doepler, forsynte uten historiske belegg en del av rollefigurene med hjelmer med kuhorn. Med utgangspunkt i denne operaforestillingen bredte oppfatningen seg om at vikingene brukte hjelmer med kuhorn. I løpet av de neste 20-30 år ble dette en etablert "sannhet" som har holdt seg opp til vår tid. |
Kilde: professor Sigurd Grieg: Norske Oldfunn VIII, Gjermundbufunnet, Oslo 1947. The Mystery of the Missing Viking Helmets av Knut Wester, Neurosurgery, vol.47, nr 5, nov. 2000.
Betegnelsene "Vetleenga" og "Gjermundbu" har kommet til i nyere tid. I originale dokumenter fra 16-1700-tallet er det benyttet "Vesleenga" og "Gjermundbo" Kilde: Bjarne Sørensen.