Boka Kampene paa Hadeland og i Norderhov ble skrevet av Michael Johan Færden (1836 - 1912). Dette er en relativ liten bok på 50 sider som ble utgitt lokalt i Hønefoss. Det har ikke vært mulig å finne selve boken, men den ble gjengitt som serie i Ringerikes Blad i løpet av 1910. Her avsløres spennende detaljer omkring Anna Colbjørnsdatters død.

Boken omtaler i sin helhet - slik tittelen antyder - kampene på Hadeland og Norderhov under Karl XIIs invasjon i Norge våren 1716. Men her har også Michael Færden fått med en del interessante opplysninger om Anna Colbjørnsdatter.

Michael Færden var sogneprest i Norderhov fra 1891 og fram til sin død i 1912.

I 1870- og 1880-årene tilhørte Færden en høykirkelig elitegruppe som hadde atskillig innflytelse på den kirkelige og allmenne opinion, ikke minst ved at den fra 1877 offentlig samlet seg rundt det nystartede Luthersk Ugeskrift. Her var Færden medredaktør fra 1881 til tidsskriftet gikk inn 1893. Han fulgte også med interesse utviklingen i svensk kirkeliv, og i 1880-årene rapporterte han til norske geistlige lesere bl.a. om de store svenske prestekonferansene. Dette var en viktig bakgrunn for 1890-årenes norske prestekonferanser, som i sin tur førte frem til opprettelsen av Den norske kirkes presteforening  i 1900.

I følge Preben Lauritz Johannessen ved Ringerikes Museum, skal sogneprest Færden ha vært en historisk kilde som har vist seg ganske etterettelig. Hans bakgrunn som forfatter og redaktør gir oss også en slik indikasjon.

Færden gir en god analyse av situasjonen før og under trefningene på Norderhov. Han reduserer imidlertid Anna Colbjørnsdatters betydning og underbygger sine påstander med gode kilder og logisk argumentasjon.

Etter at Anna Colbjørnsdatter hadde blitt en nasjonal heltinne, skal hennes antatt siste hvilested i Norderhov kirke ha blitt et alminnelig valfartssted. Men i følge Færden er det svært tvilsomt om det var hennes jordiske levninger som lå der.

Det var mange og troverdige vitner som mente at hun, i tråd med det som var alminnelig skikk hos familier med eget gravkapell, har villet "hvile hos sine Fædre" i slektens gravkammer. På den tiden var skikken at man ikke lot seg begrave ved sin manns side, men på slektens gravsted. Som en følge av denne skikken lot Annas datterdatter, Anna Larsdatter, sitt lik føre til Norderhov for å bli bisatt i Ramusenes gravkammer.

Denne skikken varte lenge, særlig hos Fredrikshaldfamiliene. Derfor lot, så sent som i 1837, daværende sorenskriver Lundes hustru, som tilhørte Wielfamilien på Fredrikshald, sitt lik føre fra Nes i Hallingdal for å bli bisatt i Wielernes familiegrav ved Prestbakke kirke.

Det var mange grunner som kunne få Anna til å følge denne skikken. Hennes siste leveår på Norderhov hadde, til tross for hennes rikdom og makt, vært fulle av sorg og savn. Hennes mann Ramus var i sine siste år så full av giktsmerter at han måtte ha to menn til å støtte seg. Samtidig begynte han også å bli surrete i hodet. Men ennå tristere var hennes skjebne som mor: Hun overlevde alle sine barn.

Før sin død hadde Anna Colbjørnsdatter fått støpt en minneplate som skulle stå over gravkammeret til familien i Nordehov kirke. Den hadde følgende innskrift: "Her hviler salig i Herren Magister Jonas Ramus, Fordums Sogne Prest Til Norderhougs Menigheder som med sin Hustru Anna Colbjørnsdatter hafde disse børn: Ole Ramus, Daniel Ramus, Johanna Ramus, Christian Ramus, Anna Sofia Ramus."

Jernplaten som dekket gravkammeret var 2,17 x 1,40 meter og 9 cm tykk.Når hun så ettertrykkelig stengte Ramusenes gravkammer, tyder mye på at det var hennes mening at det også skulle være lukket for henne selv. Hun har nok allerede den gangen tenkt seg et annet gravsted for sin egen del. I motsatt fall ville hun ha ventet med minnesmerket til etter sin egen død for å ha tatt med at hun også hvilte der.

Teorien støttes også av den muntlige overleveringen fram til slutten av 1800-tallet i de familiene som kjente forholdene best. Derfor hadde det i Tandbergfamilien på Nærstad alltid stått som en historisk kjennsgjerning at Anna Colbjørnsdatter ble bisatt på Fredrikshald.

Den samme overlevering ble fastholdt på Østre Hønen som var nabogården til prestegården. Begge disse gårdene hadde vært i samme famile fra 1716 og fram til sogneprest Færden skriver sin bok. Et medlem av familien på østre Hønen, fru Mathea Bjørnstad som var født på Hønen i 1902, unnlot aldri å protestere kraftig hver gang hun hørte noe sa de hadde vært i kirkekjelleren på Norderhov og sett Anna Colbjørnsdatter. Mathea var bare 2 slektsledd fra Anna: mor og bestemor. Og begge disse hadde hun kjent. Dette er defor et troverdig vitne.

Det kan også nevnes at en eldre mann som i 1850-årene guidet en skoleklasse fra realskolen nede i gravkjelleren, tok forbehold mot historisk bedrag ved å si: "ja, de sier det skal være Anna Colbjørnsdatter, men det er ikke henne."

Professor Ludv. Daae (1834 - 1910) sier: "Anna døde den 26. Juli 1736 og blev begravet i Kjelderen under Nordehovs Kirke, men hendes Kiste er forlængst blevet borttaget derfra". Som professor i historie vil vi anse hans kilder som svært gode i det han fremstiller dette som en historisk kjennsgjerning.

Til slutt kan Annas likkiste stå som et ugjendrivelig vitnesbyrd om at det ikke var hennes kiste eller hennes lik som ble funnet i 1834 ved åpningen av det gamle gravkammeret.

I to søknader av 28. og 30. juli 1736 skrevet av datterdatteren Anna Larsdatter, blir det søkt om dispensasjon fra datidens strenge luksusforordninger. Søknaden, som allernådigst ble innvilget, gikk bl.a. ut på at "Liiget maa nedlægges og i Kisten klædes udi Nettedug samt Kisten at være beslagen med Blik". Fornemme folks kister var nemlig utstyrt med beslag av sølvblikk.

Ved åpningen av Ramusenes gravkammer viste det seg at den kisten man antok var Annas, ikke hadde beslag eller sølvblikk og at liket lå i alminnelig lerret og ikke i nettduk.


Kilder:
Færden, Michael Johan: Kampene paa Hadeland og i Norderhov, publ. 1910 i Ringerikes Blad
Amundsen, Arne Bugge: Michael Færden - utdypning (NBL-artikkel)
Daae, Ludvig: Historiske Skildringer II, s. 87-108
Muntlig kilde:
Johannessen, Preben Lauritz, Ringerikes Museum