Sætrangfunnet- en dobbeltgrav fra ca år 375 (Foto: Oldsaksamlingen)
De siste studiene av Sætrangfunnet fant sted i 1959, men funnet kom for dagen allerede i 1834. Mellom disse to årstallene har det vært foretatt en rekke studier av det utgravde materialet, men kanskje tiden er moden for nye studier eller ettergravninger?
Sætranggårdene ligger ca 1,5 km syd for Haug kirke, like utenfor Hønefoss.
I 1834 ble den ene av tre store gravhauger på Sætrang solgt som fyllmasse til sagfogd Hans.A.Ridder. Hans plan var å bruke jordmassene på sin eiendom, nabogården Kragstad. Det vi idag vet om selve gravanlegget stammer derfor fra ham. I 1834 var man ikke alltid like nøye med forsiktigheten ved utgravninger. Utgravningene og beskrivelsene bar også preg av at det var en sagfogd - og ikke en arkeolog - som hadde stått for utgravning og registrering.
Haugen var ca 20 meter i diameter og 4 meter høy. Midt i haugen lå et dobbelt gravkammer. Dette var tømret i to stikkelags høyde.
Til venstre nedenfor ser du sagfogd Ridders originale lavering fra 1834. Til høyre ser du en skisse som viser hvordan det er sansynlig at graven har sett ut før den ble trykket inn av jordmassene (Skissen til høyre er lagd av oss etter en beskrivelse i kildematerialet).
I alt ble det funnet 63,89 gram gull fordelt på fem gullfingerringer. To av disse er spiralringer, de andre tre plateringer med ribber og furer i de nedsenkte felt. To sølvfingerringer er av samme type, men enklere. Etter størrelsen å dømme må den ene spiralringen og den ene plateringen ha tilhørt mannen, mens de tre andre gullringene og sølvringene var kvinnens.
Helt enestående i Norge er Sætrangfunnet med ca 900 perler av rav, glass og glassmosaikk, en del fragmenter samt en sølvperle. I hele Norden er det bare Nyrup på Sjælland i Danmark som overgår dette med sine ca 1100 perler.
Sætrangfunnet skiller seg ut fra alle andre romertidsgraver man kjenner i Norge på grunn av sitt rikholdige utstyr. Ikke bare på grunn av perlene, men også på grunn av den totale mengden i funnet.
Sætrangsmannen var formuende, bereist og måtte ha hatt en fremtredende posisjon i Ringerikssamfunnet.
Kilde: Wencke Slomann: Norske Oldfunn IX, Sætrangfunnet, Oslo 1959.