(LEDER) Det har skjedd en tragisk ulykke. Dette skjer i en tid da pressen har svært lite å skrive om i kombinasjon med at en drapsmann har en politisk agenda som i sterk grad engasjerer våre politikere. Når media og hele det politiske miljøet er opptatt av de samme tingene, utgjør dette en voldsom slagkraft.

De forskjellige menneskene reagerer forskjellig på tragedier. Noen har mer enn nok med å greie å takle sine egne problemer. Nå får de også presentert deltagelse i andres sorg og problemer. Greier disse å beholde sitt eget rom - hvis ikke, hvordan blir utfallet ? Blir sorgen lettere å bære fordi den absorberes av en kollektiv sorg, eller blir den tyngre å bære fordi den stadig ripper opp i egne problemer?

De nordmennene som opplevde Tsunamien for noen år tilbake, synes kanskje fortsatt at det er det mest forferdelige som har skjedd. Andre synes kanskje den største tragedien er alle som sulter i Afrika. Det spesielle med tragedier, er at de ikke måles i kvantitet, men i nærhet. Jo nærmere, desto verre.

Noen hadde en svært tung bør å dra på allerede før den 22. juli. La oss også sende disse en tanke og respektere at ikke alle deltar i den offentlig regisserte sorgen.

: