Fra 1. mai i år ble femtiøringen tatt ut av det norske betalingssystemet. Få, om noen i det hele tatt, kommer til å savne den. Da jeg begynte å tenke etter om jeg har noe forhold til mynten, dukket et barndomsminne om barnearbeid opp.

Det må ha vært det året da buhunden ble avbildet på mynten.

Det var i 1958 at buhund-versjonen av femtiøringen kom. Alf Prøysen hadde allerede i flere år lært oss å spare penger da han sang om "Å du go'e sparegrisen min" og oppfordret oss til å putte på en ettøring. I takt med inflasjonen økte han beløpet til to- og femøringer, men han kom aldri til femtiøringen. Da var mynten verdt noe. For den kunne du på 1950-tallet få kjøpt Dagbladet.

Da jeg debuterte som avisselger, kostet avisa 40 øre. En kar som het Troller sto etter skoletid oppstilt med en varebil ved et skur i nærheten av jernbanestasjonen på Hamar. Der fordelte han aviser som han ga oss fem øre i provisjon for hvert solgte Dagbladeksemplar. Den optimale lykka var da kjøperen betalte med en femtiøring og sa vi kunne beholde resten. Driksen var lukrativ og dobbelt så stor som Trollers provisjon.

Troller hadde også noen eksemplarer av Verdens Gang, men den gangen solgte avisa dårlig. Av voksent folk som hang på gatehjørnene, fikk vi slengt etter oss Verdens undergang. Slik hån unngikk vi. Dagbladet var avisa som solgte og levde opp til mottoet sitt om å være alltid foran. Da avisas ordkunstner Arne Hestnes i 1960 rapporterte fra en nudistleir i Danmark, visste vi å markedsføre nakenheten for hva den var verdt. Salget gikk så godt at Troller og vi gikk tom for aviser.

Men før vi kom så langt som til å forstå ulike salgstriks, hadde vi blitt utsatt for noe som vi da ikke skjønte noe av, nemlig forbud mot barnearbeid. Den alltid nærværende overlæreren på folkeskolen blandet seg inn i ei samtale vi hadde under oppstillinga til en time. Vi planla hvordan vi skulle fordele markedet da vi skulle selge Dagbla´ etter skoletid. Som et slags bakholdsangrep hørte vi overlærer Fanny Berg spørre om vi skulle selge aviser, vi som bare gikk i 3. klasse? Spørsmålet var en meningsytring. Hun ville ikke vite noe av at vi solgte aviser, for det var barnearbeid, noe som var forbudt. Den fagforeningsbevisste kvinnen i Norsk lærerinnelag tok på alvor lova fra 1909 som hadde innskrenket barnearbeid og som i åra som fulgte stadig mer begrenset adgangen til å bruke barn til ervervsmessig arbeid.

Da vi troppet opp hos Troller for å gjøre dagens jobb, beklaget han og forbannet overlærer Berg som hadde oppsøkt ham og forbudt ham å være arbeidsgiveren vår. I ukene etter vaket vi rundt avisgrossisten. Etter et par uker ga han etter for arbeidsvilligheten vår og begikk sivil ulydighet mot at vi ikke snakket om det på skolen. Det løftet holdt vi, for det tjente vi på.