Smør som forsvant fra butikkhyllene og strømmen som forsvant i stormvær i romjula. Når det er det vi uten særlig ettertanke minnes best fra fjoråret, er vår lille verden igjen blitt normalisert. Savn av smør og strøm minner imidlertid oss om at alt ikke alltid går som smurt. Til tider må vi smøre oss med tålmodighet.

Det lengste strømbruddet jeg har opplevd var i den vegløse bygda Olderfjord ytterst i Kvænangen i 1968. Det var like før OL og jeg så fram til å følge lekene på tv i ei varm stue. Da OL i 1960 for første gang ble vist på norsk tv, tjuvtitta jeg glimtvis på sendingene gjennom naboens vindu.  I 1964 så jeg sendinger i butikkvinduer. Fire år seinere var det også mulig å se tv i Nord-Troms. Folk i Olderfjord møblerte stuene sine for at bygdas idrettsinteressert skulle få overvære en antatt stor norsk medaljehøst.

Jeg var invitert og gleda meg stort. Men et strømbrudd dagen før mesterskapet tok til, satte en effektiv stopper for tv-titting. I fortvilelse nøyde vi oss med å lytte på batteriradioen. Da OL-uka var over, spurte vi hverandre om det var noen som hadde meldt fra til kraftverket om strømbruddet. Alle hadde tydeligvis stolt på at andre hadde gjort det. Først da tok bygdeskolens pedell affære og meldte fra. Vi ventet ei ny uke før strømmen kom tilbake til den mørklagte lille bygda som huset 50 mennesker. Vi tok livet som det kom.

Vi smurte oss med tålmodighet. Med denne glidende overgangen går jeg videre til fjorårets smøropplevelse. Noen uker før jul var jeg i København. Da jeg ruslet rundt i nærbutikken min der, kom jeg på å spørre en ansatt hvor smørhylla var. Tre landsmenn sto bak meg og oppfattet svaret, hvoretter de formelig kasta seg foran meg på veg til smøret. De forsynte seg så voldsomt, at jeg var nær ved å si at det var ideen min å handle smør. Det slapp jeg. De lot det bli igjen tre små pakker Lurpak. I dempet belysning i går, fortærte jeg den siste rest av det hjemførte danske smørberget.