Da jeg møtte Kongen 

På Bygdøy er det fint å løpe, særlig på vestsida av halvøya hvor kongehuset eier grunnen og lar allmuen ferdes fritt. På østsida av halvøya stenger pengesterke hovedstadsfolk for mye av ferdselen. Vil du fram, må du tråkke deg gjennom regulerte asfaltveger før du igjen kommer på kongelig grunn i landlige omgivelser fra folkemuseet og fram til Frognerkilen.

Etter å ha oppdaget Bygdøys ferdselsmuligheter til fots, begynte jeg å tenke på hvor bra det egentlig er at den kongelige eiendommen utgjør en så stor del av Bygdøy, og at de kongelige bare gjerder seg inn rundt kongsgården. Mens ferdselen er fri langs strendene i den stirike kongeskauen, har det som måtte være av skau på østsida av halvøya blitt ryddet og gjerdet inn av privatpersoner. Derfor er det egentlig bra med at den kongelige eiendommen utgjør en stor del av Bygdøy. Med en slags intuitiv følelse av at dette skulle det vært moro å få sagt til monarken, la jeg tanken på minnet.
Så kom det til å hende at jeg før ei kveldsøkt på jobben i Oslo at jeg løp runda mi på Bygdøy. Før Huk kom en puddel mot meg. Det skulle vel ikke være puddelen til kongen (som da het Olav)? tenkte jeg og så at det var kongens puddel. Folkekongen spaserte bak med en adjutant på slep - Kong Olav var på sin faste spasertur denne ettermiddagen.
Jeg roet ned farta og trakk pusten for å få sagt hvor bra han forvaltet eiendommen sin. Ikke for det at jeg var noen svoren monarkist, men almuens tilgang virket formildende på en republikaner.
- Aldri så galt at det ikke er godt for noe, svarte kongen med klingende latter.